Høyttalerkabel: Nordost Heimdall vs Black Magic The Giant

Nordost Heimdall kablene, av typen 2m bi-wire, kjøpte jeg brukt tilbake i 2013. Disse erstattet da et par Supra Sword. Av ulike grunner fikk jeg ikke testet om det var stor forskjell mellom disse og Supra-kablene, men jeg har levd med dem siden og så langt vært veldig fornøyd.

En god kollega spurte om jeg hadde lyst til å teste ett par høyttalerkabler han hadde pakket ned på grunn av flytting, sa jeg ikke nei til det. Det viste seg at det var snakk om Black Magic - The Giant (rodium) pluss ett sett jumpere i samme serien, alle med banan-plugger. Jeg hadde hørt om merket Black Magic, men veldig lite om både dem og kablene de produserer. Det var faktisk først noen dager etter at jeg hadde tatt dem i bruk at jeg fant ut at de produseres her i Norge og at de faktisk har en pris på nærmere 24k med jumpere. Det er over 2x mer enn Heimdall-kablene kostet nye i sin tid. Jeg er egentlig glad for at jeg ikke visste prisen på forhånd, for det er godt mulig jeg da hadde hatt andre forventninger til dem allerede før jeg startet å teste dem.



Den eneste tidligere høyttalerkabel-relaterte opplevelsen jeg har hatt siden jeg kjøpte Heimdall, er da jeg byttet ut de standard tykke kobber-jumperne som fulgte med KEF-høyttalerne, med Nordost Reference jumpere. Jeg opplevde da en stor forbedring på mellomtonen som jeg koblet dem til. Så på forhånd av denne kabel-testen hadde jeg absolutt troen på at jeg ville høre en forskjell på kablene, men hvilken ville være best?

Tilkobling

Kablene så ut til å ha levd et hardt liv, og jeg forstod det slik at kollegaen min hadde overtatt dem fra et HiFi-interessert familiemedlem som igjen hadde kjøpt dem brukt. I tillegg hadde også noen unger hatt det artig og lekt med dem.  Mange av pluggen så derfor delvis slitt ut. Jeg følte ikke at jeg fikk noen av banan-pluggene til å sitte ordentlig på verken høyttalerne eller forsterkeren. Om det var på grunn av slitasje eller om det rett og slett var pluggene vet jeg ikke. Jeg kan heller ikke si at jeg er spesielt fan av løsning med en stift som skal skrues inn i banan-pluggen for å ekspandere den. Da liker jeg bedre de trange pluggene som er på Nordost Heimdall kablene.

Fordi alle The Giant-kablene hadde banan-plugg måtte jeg stikke jumperne i toppen på pluggene på hovedkablene.
På toppen av pluggene ser du skruen som skrur stiften ned i pluggen slik at den skal sitte bedre fast.

Da høyttalerne mine har tre sett med terminaler endte jeg opp med å måtte bruke Nordost Refernce Jumperne i tillegg med The Giant jumperne.

Lyttetid

Dette er faktisk de første høyttalerkablene jeg har testet etter at jeg føler at anlegget og rommet er blitt veldig bra, jeg var derfor ganske spent på hva jeg ville oppleve. Jeg testet med følgende sanger som jeg har hørt en god del ganger tidligere:

• Norah Jones - Ruler of my heart ("Featuring..." spor 6)
• Norah Jones - Court and spark ("Featuring..." spor 16)
• Norah Jones - More than this ("Featuring..." spor 17)
• John Olav Nilsen og Gjengen - Piken med sviket ("For sant til å være godt" spor 3)
• John Olav Nilsen og Gjengen - Diamanter & kirsebær ("For sant til å være godt" spor 5)
• John Olav Nilsen og Gjengen - Virvelvind ("For sant til å være godt" spor 6)
• Justin Timberlake - What Goes Around... ("Futuresex/lovesound" spor 6)

Jeg startet med "Norah Jones - More than this". Det første jeg la merke til var at volumet var mye høyere. Det var som om jeg hadde skrudd forsterkeren to hakk opp. Jeg har tidligere vært borti motsatt effekt da jeg gikk fra Heimdall XLR signalkabler til Frey 2, men da hørte jeg fort at Heimdall var mye mer skrikete og hadde mye mer støy enn Frey-kablene. Med andre ord tenkte jeg det ikke nødvendigvis var positivt.  Det andre jeg umiddelbart la merke til var at lyden hadde mye mer dybde og den omfavnet meg på en helt annen måte. Etter å hørt på flere av sangene begynte jeg å legge merke til detaljer jeg aldri tidligere hadde hørt. Faktisk startet jeg å notere ned på et ark slik at jeg skulle huske hva jeg skulle høre etter og sammenligne med når jeg byttet tilbake til Heimdall. Et eksempel er i sangen "John Olav Nilsen og Gjengen - Virvelvind" etter ca 1:33 hvor jeg tydelig hørte et piano i bakgrunnen jeg ikke kunne huske å ha hørt tidligere.

Etter å ha byttet tilbake til Heimdall var det dessverre ikke vanskelig å høre forskjell. Hvor The Giant i større grad hadde holdt rundt meg med lyd-teppet, opplevde jeg Heimdall som en flat og hard vegg. Alle de nye detaljene jeg hadde hørt med The Giant kunne jeg mer eller mindre også nå høre også med Heimdall, men du verden hvor mye vanskeligere det var. Jeg er ganske sikker på at hadde jeg ikke hørt dem først med The Giant hadde jeg nok ikke kommet til å legge merke til dem i det hele tatt. Oppløsningen og luften gikk også flere hakk tilbake.

Konklusjon

Det er ikke noen tvil; The Giant knuser Heimdall (bi-swire). En helt annen rom- og dybde-følelse enn Heimdall. I tillegg er den mye mer oppløst og detaljene kommer flere hakk bedre fram. Med andre ord er det meste bedre. Hvor mye det har å si at Heimdall er bi-wire vet jeg ikke, men selv har jeg litt mer troen på singel-wire og noen gode jumpere.  Prismessig er det kanskje ikke noen overraskelse at The Giant er best, men det er likevel artig at en kabel kan gjøre såpass forskjell.